09/10/2025
«I likhet med Hofmo, lider Ulvens forfatterskap av den tveeggede skjebnen av at han nær sagt aldri (av sjenerthet eller bevisst strategi) ytret seg offentlig, unntatt gjennom bøkene, og at man vet unnselig lite om livet hans. Bøkene får da stå alene, kunne man tenke, og tale på forfatterens vegne, men det virker heller som at den for store fristelsen da blir å lese diktene som biografiske spor. De få biografiske detaljene som er kjent, blir blåst opp og gjort til forklaringsgrunnlag for poesien, slik det for Hofmos del er galskapen og sorgen over Ruth Maier som tar plassen, for Ulven sykdom og selvmord. Forfatterne havner i mytespinningens vold, og diktenes meningsrom reduseres betraktelig. Til og med mitt knapt tyveårige selv, nyforelsket i Nietzsche og som syntes suicidal angstpoesi var gripende og uhyggelig forførende, skjønte at denne biografiske refleksen til resepsjonen var suspekt. Det gjorde meg møkkalei Ulvens image, som mest minnet meg om guttetassen Antony junior i The Sopranos da han har lest «'Nitch' og plutselig oppdaget at 'Gud er død og livet meningsløst'.»
Les Eirik Røkkums essay om å gjenoppdage forfatterskapet til Tor Ulven, etter å ha hatt et distansert forhold til det gjennom flere år. I BLA 9/25 «Tor Ulven», og på nett.
