08/03/2024
Dette bildet er en blanding av mykhet og styrke, feminint og maskulint, sterkt og sårbart. Det er en blanding. Akkurat som deg og meg. Det er ikke det ene eller det andre. Alle som er blitt forsøkt tvunget inn en firkant vet at du snart vil merke hvordan «veggene» i firkanten gnager deg i sidene, i ryggen, i brystkassa, i sjelen. Prøver å trenge deg inn i et hjørne. Skal definere deg i sin form. Ta fra deg de kantene og egenskapene du har som menneske. Ta kontroll over deg og livet som bor i deg. For det er farlig å ønske seg frihet, mener firkanten. Du må være som meg.
Det er kanskje et hopp fra firkanter til g@za, men jeg kommer ikke utenom, og firkanten var veien inn for meg. Mange, mange tusen har blitt drept. De har blitt trengt sammen, trengt inntil, og skjøvet inn i eller ut i døden. Mange tusen mager trekker seg sammen av sult, stemmer blir trengt bort, og forsøkt overdøvet, stilnet. Jeg kjenner at stemmen min bærer dårlig for tida, at ordene kommer til kort, men jeg forsøker likevel. Med streker og farger og noen ord. Jeg vil peke på hvor nært vi mennesker er knyttet til hverandre. Hvor sårt vi trenger å kjempe for alles rett til å leve, puste, være fri. Til å kjempe for et liv der frykt, kontroll, hets og vold ikke dominerer livet. Når nøden dunker som tydelige trommeslag. Sekund ut og sekund inn. Som rask puls. Da må vi lytte. Ingen er fri før alle er frie.