30/12/2023
Dag 675 av Russlands invasjon av Ukraina.
"Det er det største luftangrepet mot Ukraina siden krigen startet."
Ukrainas forsvarsminister Rustem Umerov etter at det landets luftvern skjøt ned 87 russiske kryssermissiler og 27 droner av i alt 158 fiendtlige 'objekter' over ukrainsk luftrom.
Ved utgangen av 2023 kjenner jeg på mye av den samme uroen som under Ukraina-krigens første tre måneder. Det året vi nå går inn i, vil sannsynligvis bli avgjørende for hvordan krigen ender for Ukraina, og derigjennom for Europa.
Har du hos deg selv den siste tiden merket en utålmodighet knyttet til krigen i Ukraina? Konflikten har tross alt pågått i snart to år, og de siste 8-9 månedene har ikke frontlinjene flyttet noe særlig på seg. Et par taktiske seiere her og der, men ikke noe strategisk overtak å skrive hjem om. For ikke å snakke om de menneskelige kostandene, både hos sivile og militære på begge sider av fronten. Så er det krigen i Gaza. Burde vi ikke gjøre mer der? Dessuten har vel Putin kommet med hint om at han er villig til å gå i gang med fredsforhandlinger – om fronten fryses og Ukraina forblir nøytralt og demilitarisert. Er det egentlig et så ille alternativ? Ukrainerne selv er vel slitene av krig, og vi andre merker jo dyrtiden. Dessuten må vi ruste opp vårt eget Forsvar, for ikke å snakke om å gjennomføre høyst nødvendige, og kostbare klimatiltak. Det handler om å prioritere, ikke sant – og vi prøvde virkelig å hjelpe Ukraina, gjorde vi ikke? Er det ikke snart på tide å sette strek, og heller oppfordre partene til å sette seg ned ved forhandlingsbordet?
I avsnittet over har jeg forsøkt å beskrive hvordan effekten av konstant, pågående russisk propaganda og desinformasjon i snart to år kan oppleves (altså ikke leses ordrett). Om vi ikke guarden vår er oppe, er det mulig at broker og bruddstykker av denne propagandaen blir til en del av vår egen tankeverden.
Vi som ikke sloss, kan også bli krigstrett (fatigue). Vi ønsker så veldig at dette skal ta slutt. At verden skal komme i vater igjen. I svake øyeblikk kan derfor propagandaen gi næring til vår egen ønsketenkning. Det er på samme måte du skriver om et lands historie (som Kreml nå er i full gang med). Da gjør du ikke alt på en dag. Nei, du porsjonerer det ut i små drypp over dager, uker, år og tiår. En form for japansk vanntortur i form av løgn, desinfo og propaganda. Det finnes ikke noe som er så tålmodig som fascismens propagandamaskineri.
Du har kanskje hørt den noe arrogante påstanden om at Russlands økonomi er på samme størrelse som Italias (jeg har sikkert kommet i fare for å bruke den selv)? Underforstått at Russlands økonomi, gitt nok tid, vil la seg knekke. Snodig nok peker pilene akkurat nå i motsatt retning. På tross av hva for eksempel tyske eksperter hadde spådd (Der Spiegel), har Russland klart å snu økonomien sin om til krigsproduksjon (i tillegg til å ha inngått (fordekte) handelsavtaler med Nord-Korea, Iran og Kina). Ifølge det russiske opposisjonsnettstedet Meduza, vil Russlands brutto nasjonalprodukt øke med 3% neste år (la den tanken synke inn litt).
Hvordan er det mulig? Vel, i motsetning til for eksempel Italia, bryr ikke Kreml seg om hvilke lidelser de påfører egen befolkning.
Dette er jo noe vi allerede vet når det gjelder soldatene deres. Men armod og stadig verre sosiale kår (for å kunne finansiere krigsmaskineriet) vil også råke sivilbefolkningen så snart Putin har sikret seg en ny periode som president. Menneskelig kapital er også kapital. Og om du som leder kan (for)bruke den akkurat som du vil ,har du det som noe flåset kan kalles en 'Evil Empire superkraft.'
I følge Jack Walting, en forsker ved Royal United Services Institute i Storbritannia, produserer Russland for øyeblikket mer artillerigranater en hele NATO til sammen. Og selv om artilleri ikke vinner krigen alene, er dette – sammen med luftvern og en jevn strøm av veltrente soldater – en av de viktigste innsatsfaktorene i krigen i Ukraina.
Når det gjelder artilleri, så har Finland tatt grep. De øker sin egen produksjon for å både kunne hjelpe Ukraina og ikke minst seg selv. På spørsmål om Norge burde følge Finlands eksempel, blir vi dessverre møtt med bevisst tåkeprat fra våre politikere. Vi blir fortalt at dette er noe Norge, sammen med andre land jobber med, og/eller at vi har inngått spesifikke industrisamarbeid som umuliggjør egne, nasjonale initiativ. Det siste er feil. Det finnes i dag ingen hindre for at Regjeringen kan be for eksempel Nammo om å øke sin produksjon (herunder bygge ut produksjonskapasitet).
Hva er risikoen? I overskuelig fremtid vil det være et enormt behov for artillerigranater (og luftvern). Og om Ukraina av en eller annen grunn ikke skulle være i stand til å ta imot ammunisjonen, er det garantert at andre allierte (og oss selv) vil trenge bortimot alt som kan produseres.
Økonomisk risiko, sier du? Om vi av uforståelige årsaker skulle selge komme til å selge den ekstra ammunisjonen med 50% tap, ville Norge totalt sett fremdeles profitere som følge av våre økte gass og oljeinntekter. Er mer ammunisjon til Ukraina inflasjonsdrivende? Nei. Faktisk kan en økning innen forsvarsindustrien bøte på den ventede nedturen i annen industri i årene som kommer.
Det vi sårt trenger fra våre politiske ledere akkurat nå, er ikke enda mer passiv utredningskraft, men tydelig og offensiv handlingskraft. Vi trenger politikere som er i stand til å skjære igjennom, ikke de som gjemmer seg bak byråkratiske begrensninger de selv har designet. For 2024 ønsker jeg meg politikere (les statsråder og statsminister) som er tydelige på hva som faktisk må gjøres, og deretter leder an i ord og handling. Høres det litt science-fiction ut, sier du? Jeg tror faktisk noen av dem har det i seg. Men ok, jeg har tatt meg selv i ønsketenkning før også.
Det er Ukraina som bærer den største byrden i denne krigen, men dette er også vår kamp. Scenarioet vi står ovenfor, er at Europa i mye større grad enn i dag må ta ansvar for det om skjer i vår egen bakgård. Økonomisk, kunnskaps- og ressursmessig er forutsetningene (på sikt) til stede. Men det skorter fremdeles på viljen, og kan hende selvbildet. Der har vi alle, ikke bare våre politikere, et ansvar.
Jeg vil i året som kommer bidra med minst et par oppdateringer i måneden (så lenge uroen vedvarer). I tillegg er kollega Eystein Hanssen og jeg tilbake med podkasten Gråsoner ila januar. Du finner oss ved å søke på: Gråsoner – Den nye kalde krigen. Vi er på iTunes, Spotify og alle andre steder du får din daglige pod-dose.
Takk for at du leser og lytter – Jeg ønsker deg et godt, og ikke minst motstandsdyktig, 2024!
Bilde: UA Postcards: 2024 edt.